Olaf Thommessen har vært gjennom noen svært turbulente år. Først falt han om og møtte døden etter en hjerneblødning. Gjennom en tøff rehabiliteringsprosess gikk det påfølgende året med til å motbevise alle påstander om at han aldri ville bli frisk. Mens han lå i koma ble bedriften hans solgt som en følge av at man ikke trodde han ville overleve eller bli arbeidsfør igjen. Etter mer turbulens, valgte han å trekke seg fra alle rikspolitiske verv. Familien gikk også i oppløsning. Alt dette skjedde i full offentlighet.
I foredraget forteller han historien om sykdomsforløpet og hans vilje og evne til ikke bare å overleve, men også å komme tilbake til livet slik han hadde levd det. Han forteller også om det dramatiske året som førte til hans (foreløpige) fall fra rikspolitikken. Dernest reflekterer han omkring hvordan det har vært mulig å komme gjennom disse krisene: Overleve, bli frisk og stå oppreist i stormkastene. Hans budskap er enkelt, men treffende: Vi møter alle kriser. De kan være store eller små. Evnen til å tåle dem er et resultat av hvordan du har levd livet ditt i forkant. For eget vedkommende innser Olaf at han har levd et liv med mye fokus på det ytre. Han har gjort en del riktige valg, men av gale grunner, som han selv utrykker det. Dermed ble det hele dårlig fundamentert. Og gjelder ikke det mange av oss andre også? Olaf opplevde at han til sist hadde mistet alt, og han tar selv ansvaret. For som han sier det: Først ved å ta ansvaret for eget fall, kan man ta ansvaret for egen oppreisning.
